Vi fikk en varm og hyggelig velkomst på Mølla med norske flagg, blomster, is og kaffe av besteforeldre, søsken og Weronika. Det var godt å komme hjem.
Så gjør en seg noen tanker på slutten av Europaseilasen, tenker gjennom alt vi har opplevd og lurer på hvilke erfaringer, refleksjoner som gjør seg på trykk til alle dere som har fulgt oss. Det har vært utrolig moro å lage blogg, og enda mer gøy når en ser at det har vært mer enn 12.000 visninger siste halvåret.
Kort oppsummert; en enorm sanseopplevelse som jeg vil bære med meg resten av livet. Alle sanser er maksimalt stimulert gjennom smak ( vi har spist utrolig mye godt - og drukket - fersk myntete i Marokko var populært hos alle i familien :)), vi har sett fantastisk natur, mange dyr, fine folk, fattige folk og spennende arkitektur. Taktilsansen er stimulert gjennom vann, varme, kulde, sand & kvikksand mennesker og dyr. Husker spesielt takknemligheten for å komme i et "grottehjem" i Spania. Skulle så gjerne hatt noe norskt å gi den skjønne damen, men det ble med en stor bjørneklem! Vi har hørt mye og lært litt språk. Å høre barn snakke fransk, er noe av det fineste jeg jeg vet. Lokal musikk har vært en ny opplevelse og for ikke å glemme muzzeninen som kaller inn til bønn 5 ganger daglig i Marokko.
Lukter - vi har kjent de underligste, deiligste, vondeste lukter!! Urtelukten på Korsika og Sardinia var helt spesiell, maten i Marokko luktet utrolig godt. Noen av de offentlige badene vi har brukt er nesten utrolig at jeg har dusjet i ?? Og klesvask og sengetøyvask har ikke til alle tider vært som ønskelig ( særlig ikke når en forsøker sengetøy på vranga ? Ikke anbefalt!)
I tillegg har glede, redsel, spenning, lykke, ro og uro og savn vært elementer som jeg har opplevd i større grad enn hverdagen her hjemme. Vi har levd med vær og vind på en ny måte. Regn og solskinn, hagl mot bare føtter så det gjorde vondt på stranden i Marokko, lyn og torden som jeg ikke har sett maken til, soloppgang og solnedgang , tidevann og motstrøm eller medstrøm. En regnfull kald natt hadde vi så mye motstrøm at vi gikk en knop bakover! Vi Jeg har testet mange av mine grenser - og bestått. Stoltheten over Mons og barna som har mestret båtlivet og reisen er stor. Vi har alle hatt en bratt og spennende læringskurve - og særlig Mons, som kaptein, med hovedansvaret for alt med båt, seil , motor og sikkerhet.
Når båten går for fulle seil, eller bare forseil, når vi krenger for fullt og vinden river i seilene, eller når vi bare stille og mykt sklir gjennom vannet - det er følelsen av å leve, mestre, puste og ikke gjøre noe annet enn å lukte, lytte, føle, se og kjenne smaken av saltvann. Og smaken av saltvann har vært veldig sterk, vi duppet som en kork i vannet, vi har hatt 10 meters sikt over sandbunnen, det har vært helt turkisblått hav med fisker i alle farger og varianter. Det har vært kaldt, forfriskende og nesten for varmt i vannet. Det har vært brennmaneter og tillaget " brennmanetfengsel" av barna - sist men ikke minst - hele familien er nå svømmedyktige både over og under vann - med og uten snorkel og svømmeføtter, og med og uten våtdrakt.
Så blir man ydmyk og takknemlig. Vi er så utrolig heldige som har venner som ville det samme! Vi hadde aldri funnet på dette hadde ikke Bård og Synnøve hatt båt, og vært like gærne som oss. Vi kunne ikke gjort det uten tillatelse fra jobben, vi hadde ikke klart det uten støtte og hjelp fra familie, som tror på oss og tilrettelegger med hus-, post- og hundepass - de ekstra kronene slik at vi kunne kjøpe autopilot og spise ute av og til - eller tilsendte ullklær så vi ikke skal fryse. Den franske familien til Jean - Michel som venter i ukesvis på vår ankomst, og kjører og bringer , ringer og ordner så autopiloten kommer på plass - lærer oss å koke blåskjell og kjører oss rundt på sightseeing :) På vår vei har vi møtt og blitt kjent med så utrolig mange ulike mennesker - og så skjønne mennesker!!Damen på vaskeriet i Camarinas som fortalte om arbeidsledigheten Spania - og alle problemene det førte til. Den lille gutten i Fes som drakk opp kaffe og brusrester fra kafebordet, den herlige marokkanske damen som hadde 3 sønner Johanne kunne velge mellom - ettersom hvilket land Johanne kunne tenke seg å bosette seg i :) I tillegg til Aquila har vi reist med et norsk par, på S/Y Goffy, et svensk par på Wild Rose, en fransk familie på Alauna og en hollansk familie på Mojo. Det det har vært mye glede og latter rundt bordet når vi har samlet oss etter endt seilas. Kanskje har vi venner for livet? Vi håper vi har reklamert nok for Oldedalen, slik at noen kommer på besøk!
Så vet vi at tiden er det mest dyrbare vi har. At dette året har vi gjort en solid investering for familien. At livet er en reise med nye veikryss - og at størst av alt er likevel kjærligheten.
