Porto gjestehavn var ingen perle. Til tross for lovnad om motvind som skulle komme opp i rundt 12 knop, la vi ut med kursen rett sør. Aviero lokket med sin fine tittel. Vi hadde sett oss ut en beskyttet havn hvor man kunne ankre opp. Kanskje var det fine bøyer slik som i Cudillero.
Selvsagt kom vinden opp i godt over 20 knop og det ble litt stamping. Vel spennende innseiling rundt moloen med 3 knop motstrøm og gode dønninger. Da bryter bølgene krapt og vi holdt tunga rett i munnen og pulsen steg mot 200. Får vi båten på tvers i surfen kan vi fint få masten i vannet. Så når jeg syntes jeg balanserer på en knivsegg og all fuktighet har forlatt munnhulen, ser jeg i øyekroken en liten åpen trebåt på god fart utover. De to om bord står oppreist i båten og vinker mens de forsvinner utover i tussmørket som har begynt å senke seg over Avieros trange innsegling. Så hører vi motordur bak oss. To smilende fiskere i en gummijolle glir opp på babord side, vinker smilende og forsvinner ned i en bølgedal og blir borte. De må ha druknet…, men nei, snart er de i full surf på neste bølgerygg. For oss virker det som galskap. Og vi syns det er spennende nok å finne fram til bestemmelsesstedet i mørket, prøve å feste oss til en bøye, gi opp den bedriften fordi det ikke er annet enn et sleipe tau til bunnen fra blåsene og dermed ender med å kaste ankeret. Synnøve og Bård kommer glidende etter. De klarer å surre et tau to ganger rundt forankringene til en blåse og henger seg på den. Vi blir liggende ved siden av hverandre og ved å feste oss sammen ligger forankringene i en v og vi ligger stødig uten å slingre fra side til side i den lette brisen. Som ekstra forsikring fester jeg en bøye til siden min. Med tre punkt kjenner vi oss trygge. Det er en nydelig mild kveld. Johanne, Bård og jeg benytter anledningen til en tur i land. En koselig plass hvor vi kjøper brød til frokost neste dag og noen deilige bakervarer til kvelds. Vi døper plassen Kardemommeby. Det blir en fin rolig natt, men vi vekkes av økende vind neste morgen.
Meningen var å bruke formiddagen til skolearbeid og ta en tur rundt i byen på sightseeing på ettermiddagen. Men vinden ville det annerledes. Den økte på og med springflo ble bølgene relativt store i den lille avstengte lomma vi lå i. Bård og jeg besluttet å strekke et fjerde tau til en bøye lenger borte for å være helt sikre på at vi ikke skulle drive av. Barna som skulle i land måtte gi opp fordi det var umulig å komme seg fra gummibåten og opp på flytebrygga. Jeg blir stående framme i baugen og se på Bård som bakser seg tilbake og tenker at dette må jeg filme for det er bare helt utrolig hvor mye sjø det går å få på en så liten dam. På vei bakover båten legger jeg merke til at flytebrygga ikke lenger er på høyde med oss, men langt foran oss. Vi driver. Vi driver fort.
Vi er festet sammen med fire tau. Vi har et anker og tre tau festet til tre bøyer. Vi har en ledning fra oss og over til Aquila for å få lading fra Bårds generator. Det er 40 meter til moloen. I ca 2 sekunder tenker jeg at dette går galt. Så tenker jeg at vi må prøve. Vi starter motorene og avdriften stopper. Nå er det bare å satse på at ingen av tauene havner i propellen. Vi får båtene fra hverandre. Først ledningen. Jeg må ta ned cockpitteltet for å få armslag. Bård hiver et av tauene sine over til meg. Synnøve får sitt foran. Kaster springene over til oss. Turi tar roret. Jeg ber henne stoppe propellen. Vi henger i bøya vi festet oss til på formiddagen. Ankeret kommer heldigvis opp uten problemer. Da tenker jeg at dette kommer til å gå bra. Men vi ser at Synnøve sliter med å få løs dobbeltvinningen rundt bøya si. Vi har fortsatt litt framdrift og jeg klarer å dra båten framover mot bøya vår. Jeg ber Turi kjøre forsiktig framover så jeg kan få løs vår fortøying. Bård må kappe sin. Da roper Turi at motoren har stoppet. Hun får den ikke i fri igjen så vi kan få startet den på nytt. Vi har fått noe i propellen, et tau……Jeg klarer ikke holde båten med tauet, men lykkes i å få festet det i båten igjen. Heldigvis henger vi i det. Men hvor lenge? Aquila har kommet seg ut i frihet. Vi henger igjen i garnet som en dødsdømt fisk eller som en elefant i en tynn tråd over avgrunnen. Vi veier over 10 tonn. Det er stiv kuling. Vi henger i en bøye som allerede har flyttet seg ti meter. Det er 40 meter til steinene. Kvalmen stiger i halsen.
Men hva gjør man når man sitter i bunnen av en brønn? Man venter til livet henger i en tynn tråd og så klatrer man opp etter den. Over VHFen sier Bård at de vil finne en trygg fortøying og at han skal komme tilbake og hjelpe oss. Vi slipper ut ankeret igjen og håper at den kan stoppe oss før steinene dersom bøya ryker. Så henter jeg dreggen. Prøver å kasten den så langt jeg kan ut til siden. Håper at den kanskje kan finne feste om ankeret ikke finner det. Men båten slenger over, dregg og anker roter seg sammen. 1+1 blir av og til 0. Det er et mild sagt tungt å få opp 15 meter kjetting + anker og dregg. Det er en fin vase som kommer opp.Det tar litt tid å få alt fra hverandre.
Jeg må få dreggen lenger ut. Vi har en liten jolle som er vanskelig nok å manøvrere på stille vann. Jeg drar meg så langt som mulig etter tauet fram til bøya. Slipper dreggen der. Det var de første desperate forholdsreglene jeg klarer å ta. Hva blir det neste? Jeg må få festet oss til en annen bøye.. Må få ut et tau. Som sagt er jolla nesten umulig å manøvrere, med tauet etter meg har jeg enda mer problemer med å komme meg i riktig retning. Jeg driver av. Da kommer jeg på at jeg kan dra meg framover så langt som mulig på tauet vi henger i, så ror jeg som en gal til siden og lander perfekt på bøya jeg vil nå. Klarer å holde den så jeg nesten får festet tauet, men den glipper. Glosene preller av på bølgene som skyller over og fyller den lille drittjolla jeg sitter i. Nytt forsøk! Denne gangen tar jeg med en karabin som jeg får inn mellom tauet og bøya. Fast fisk! Surrer tauet rundt bøya, fester tampen og dermed sitter vi i to bøyer. Vi må være trygge?
Da legger jeg merke til det. Vi skulle ligge i en fin v mellom de to bøyene, men det gjør vi ikke. Båten ligger merkelig sidelengs mot vinden. Bøya som jeg kuttet av fra siden av båten ligger der fremdeles. Det må være tauet til bøya vi henger i. Vi henger fast i propellen i et av tauene til bøya. Det er vel ikke helt sunt at båten henger etter propellen? Jeg finner fram våtdrakten og vet at å dykke i dette vannet er kaldt. Jeg har bare armer og hode og gruer meg for det vil ta en stund før jeg klarer å holde pusten. Det blir mest kalde hikst. Heldigvis ser jeg at Bård er kommet tilbake. Han har heldekkende drakt og litt bedre psyke. Hjelpen er på vei. Siden han har større gummibåt med 9,9hk motor finner vi ut at vi kjører ankeret lenger ut også i tilfelle det er propellen som holder båten igjen. Men ankeret vil ikke opp så vi lar det være, for da sitter det vel så godt det kan sitte. Vi hopper i vannet og før jeg får akklimatisert meg har Bård dykket under. Jeg mister følelsen i fingrene, går opp av vannet og finner en jakke. Rattet snurrer og Bård kommer til overflaten. ”Propellen er fritt,” sier han. ”Jeg ser ingen skade.” Vi får spaken i fri og motoren starter. Jeg sjekker giroljen. Ingen vannlekkasje. Vi får den i gir. Den virker. Himmelen være lovet. Det er sinnsykt mye mer flaks enn vi har lov til å ha. Vi får opp anker, dregg, løsner fortøyninger og dunker forsiktig ut i strømmen. Vi er fri! 20 min senere kan vi fortøye til utstikkere sammen med svære fiskebåter lenger oppe i elva. Spennende nok det. 2 meter tidevannforskjell og 3 knop strøm på det verste. Og ikke å forglemme vinden. Det røsker bra. Men det føles veldig trygt og veldig deilig. Vi henger fast. Skikkelig fast. 6 tau faktisk..
Men i dag (7/1) har vi kommet oss inn til byen. Flott plass med kanaler gjennom byen og sjarmerende hus og gater. Det var likevel ansiktsstatuene som fenget barnas interesse.
