Det er en egen følelse for første gang å være helt alene på en lang havkryssing. Vi la ut fra Fornell på Menorca kl 10.30 onsdag 11.5 i blikkstille vær. Håpet var at det lille lavtrykket skulle produsere akkurat nok vind i løpet av overfarten. Resultatet var at vi hadde bare tre timer med fin seilvind det siste stykket inn til Alghero. Da gjorde vi godt 8 knop så det føltes litt bra. Det er rart for slike landkrabber som oss å være et døgn vekke fra all sivilisasjon. Spesielt om lille volvo penta skulle bestemme seg for å stoppe og vinden ikke var i stand til å få oss noen plass. Hva om barna plutselig fikk blindtarmbetennelse? Mye å bekymre seg om når man står der alene på nattevakt. Ikke et lys å se noe sted, med månemannen som eneste selskap. Da er det vanvittig spesielt, og litt new age at det puster høylytt fra en ensom defin på siden av båten. Han gjør et kjempebyks og lander i det morill lysende vannet. Når det selvlysende stripen etter delfinen bukter seg i det fløyelsmyke vannet under måneskinnet, blir man ydmyk og rørt. Jammen er vi heldige som får oppleve disse øyeblikkene.
Alle sammen har fått bade midt ute på det åpne havet. Med 2850 meter vann under seg er suget ganske stort. Voggingen på et vindstille Middelhav er rolig. Akkurat i det far skal slenge seg utti kommer et lite gulp fra holdintanken, så det driver små bæsjeklader rundt i båten. Det klare vannet er ikke så fristende. Vi må skylle en ekstra gang og kjøre noen meter unna for syns skyld. Hvor mange har fått prøve å stupe uti slik? Bare hav så langt øyet rekker.
